22/7
Vel, i dag er det på tide å få sagt et par ting som ikke er blitt påpekt etter 22/7.
Ja, nasjonen var i sorg, ja, det var forferdelig handling og ja, det er tragisk for familie og andre pårørende. Men er det en grense for hvor langt man kan ta nasjonal sorg, og hvor mye folk skal sørge for at de vet om noen som vet om noen som var på Utøya, før det får konsekvenser? Og var det nødvendig å i to døgn sammenhengende sende spekulasjoner og gjentagende bilder av volden i beste sendetid, slik at det knapt var mulig å _ikke_ få det med seg, uansett alder? Hvilket gode har vi fått av en slik mediedekning og sorgoppslutning?
En 5.klasse i Drammen fikk i oppgave av læreren å tegne det de fryktet mest på veien mellom hjemmet sitt og skolen, de tegnet dette:
5. klassinger har disse bildene prentet inn på netthinnen. Som vi har lært fra USA og andre nasjoner som populariserte frykt og terror så blir det mer av disse handlingene, så snart barrieren er brutt for å tenke dem. Jo nærmere de er, jo mer man populariserer, viser frem og skaper kollektiv medfølelse, jo større er sjansen for at de skjer igjen. Hvorfor? Vel... "ikke trykk på denne knappen" "ikke tenk på en hvit hest" "ikke få deg våpen og skyt klassekameraten dine hvis frustrasjonen renner over". Verden har en tendens til å sørge for at det man frykter mest er nettopp det som skjer.
Hjernen ser ut til å takle ca 150 nære bekjente. De 77 som ble drept hadde ca 11.500 nære bekjente over hele Norge. Prisen for å få lov til å stå 40 000 personer i Oslo med fakler og synes synd på seg selv for å stort sett _ikke_ ha et personlig forhold til dem som ble drept er at en hel generasjon er stigmatisert som følge av hendelsen. En dyr og unøvendig pris.
To uker senere, skjer dette:
"Hyllet som superstjerne: Jens stoltenberg flørtet og fleipet med tilhørerne da han startet valgkampturneen i Telemark og Vestfold i går"
Det er tydeligvis ingen som har noen tanker om at samfunnets leder kan ha noe å gjøre med samfunnets handlinger. Det han gjorde mest av i etterkant var å gråte på TV og vise hvor vondt alt var for ham personlig. Får virkelig håpe han har mer å stille opp med om Norge blir invadert. Uansett...
Norsk politikk frem til 22/7 gikk ut på å skape frykt for muslimer og bruke hundrevis av millioner for å sikre mot muslimsk terror. Ironisk nok har vi i dag mistet 77 borgere som følge av denne frykten for terror. Til sammenligning har vi aldri opplevd ett eneste muslimsk terrorangrep. Stoltenberg selv introduserte begrepet "ondskapens akse". Mer om dette i en senere post....
Breivik er ansvarlig for sine handlinger, men nasjonens ledere er ansvarlige for å presentere verden på en slik måte at man ikke får irrasjonelle handlinger som resultat av frykt.
